No tenner vi det første lys,
åleine må det stå.
Vi ventar på det vesle barn
i krubba lagt på strå.
Så et dikt jeg kom over som hvertfall mot slutten passer inn på ventetida som advent er.
Livet går stille forbi,
var det ikke mer det skulle gi?
Hadde du forventet mer,
når du nå tilbake ser?
Så mye burde forandres,
men du vet at du selv må klandres.
Det gikk ikke slik som du ville,
sjansene de gikk til spille.
Misunnelsen vokser så fort,
du ønsker de andre langt bort.
Hvorfor fikk de, det du mest ville ha?
Var Gud vel rettferdig da?
Tålmodet er snart brukt opp.
Det må vel snart komme en knopp,
som spirer for deg,
gir lys og nytt håp på din vei?
Men det er så lenge å vente,
du tror ingenting er å hente.
Håpet ditt det har helt svunnet,
smertene de har deg bundet.
Men en ting det har du vel glemt,
der du sitter i mørket bortgjemt?
Det er en som deg kjenner,
Hans hjerte det for deg brenner.
Han kjenner de innerste tanker,
og Han på din hjertedør banker.
Din nød Han forstår,
Han skjønner hva du gjennomgår.
Det er noe Han vil deg forklare,
dine spørsmål de vil Han besvare.
De smerter du bærer nå,
en gang skal de evig forgå.
En gang så vil du Ham takke,
at livet deg ga en motbakke.
For gjennom din motgang,
Han viste deg vei til sitt fang.
Og snart vil Han komme tilbake,
og da skal du gleden få smake.
Så vent, for blodet Hans rant,
vent på Jesus som seieren vant.
T: Ukjent
Dagens bibelvers:
"Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen." Åp 1,7
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar