Ko-ko!

Nei, jeg har ikke gått en tur på stien, og ikke søkt skogens ro og absolutt ikke hørt noen gjøk som sa ko-ko. Men jeg har vært på det jeg vil døpe ko-ko trening. Det betyr ikke at de som er der er ko-ko (sjølom jeg følte meg litt ko-ko da jeg møtte opp). Men de to ko-ene står for: Kondisjon og koordinasjon. Men navnet har flere tydninger enn det, for treningsforma er også kjent som kick-off (altså k-o). Du stiller deg kanskje noen spørsmål, og jeg skal gå gjennom dem i tur og orden.

Hvorfor var jeg der? Dere husker kanskje mitt innlegg om oppfordring til fysisk aktivitet for ei stund sida. Anne Gørill tok utfordringa (supert!) og utfordra meg til å bli med på kick-off. Og da måtte jeg jo nesten si ja.

Hvordan var innstillinga? Jeg er i utgangspunktet glad i det meste av fysisk aktivitet så jeg kunne ikke annet enn å bestemme meg for å være positiv. Må imidlertid innrømme at jeg var litt småskeptisk på forhånd.

Forventninger til hvordan jeg skulle mestre øvelsene? Var egentlig ganske usikker på hva det her egentlig gikk ut på, så jeg hadde ikke så mange tanker. Regna med at kondisen ville holde bra, men var mer usikker på koordinasjon og rytme.

Hvordan var det før timen? Vel på plass i gangen og etterhvert ved veggen inni gymsalen merka jeg en begynnende anelse til flauhet som dukka opp. Den ene personen etter den andre dukka opp og alle sammen var jenter. Hvis vi antar det var 100 personer tilstede (trur det var rundt der en plass), så utgjorde akkurat 1% av de 100 personene gutter. La oss si jeg valgte og se positivt på det. Er jo ikke hver dag man er aleine med 100 jenter (sjølom jeg alltid har sagt at jeg kun har behov for ei, og at jeg vil være kjempefornøyd når ho er på plass). Men fortsatt var jeg altså innstilt på at det her skulle gå bra. Hadde jo en kjent person til moralsk støtte. :)

Hva med selve treninga? Det starta rolig med noen oppvarmingsøvelser, og jeg følte at jeg etterhvert kom inn i noen av bevegelsene. Prøvde å følge nøye med på hva de andre gjorde og herma så godt jeg kunne. Øvelsene gikk mye ut på spark, slag, rotasjoner, hopp og knebøy. Godt fornøyd med å klare og holde noenlunde følge på det meste, men noen ganger sleit jeg voldsomt med å få riktig hånd og fot ut på riktig plass til riktig tidspunkt. Men trur de fleste andre var opptatt med seg sjøl, så jeg håper ikke altfor mange la merke til mine noe oppfinnsomme og nyskapende kick-off bevegelser. Intensiteten var på topp det meste av tida, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde trudd jeg skulle bli så sliten på en liten time. Merka også at koordinasjonen blei dårligere og dårligere mot slutten sjølom energien og viljen var på plass.

Hva skjedde etter timen? Egentlig ingenting. Alle gikk hver til sitt, og jeg stod aleine igjen i gangen, ensom og forlatt. Rodde 2000m på romaskin, men merka at en del ukjente muskler var tatt i bruk, så jeg måtte legge inn årene (det er vel strengt talt ikke årer på romaskina), gå i dusjen og så traske vegen hjem for å vitne til alle blogglesere om det jeg hadde sett og opplevd.

Lærdommer? Ikke gløm igjen vannflaska hjemme; den trenger du! Fest pulsbeltet mye bedre enn på enn enkel joggetur; her beveger du deg så mye og fort i alle retninger at det fort detter av.

Frister det til gjentakelse? Tja. Det var egentlig litt morsomt (til tross for at det var litt flaut), og det er ingen tvil om at det var god trening. Og koordinasjonsdelen av treninga har jeg ikke vondt av å bli bedre på. Så hvis jeg blir invitert med en annen gang, så er det ikke usannsynlig at jeg sier ja.

Heldigvis var det ikke noen fotograf tilstede, men jeg har ikke tenkt å ta fra dere gleden med å se på meg stå og sparke ut i lufta, så jeg tok meg ei økt foran webkameraet mitt da jeg kom hjem.

Og tusen takk for invitasjonen Anne Gørill!

Dagens bibelvers:

"Han tok gjerne imot min oppfordring, og ble så ivrig at det er etter eget ønske han reiser til dere." 2.Kor 8,17