En dag i en barnehageassistentvikars liv

Klokka 07.15 klinger melodien til "Kven kan seia ut den glede" ut i rommet. En ung mann (gutt?) på 20 år strekker arma ut fra senga og griper etter mobilen. Tre minutter seinere sitter han ved kjøkkenbordet. Snart er han klar til en ny dag som barnehageassistentvikar. Vakta starter 08.00 (sein tidiligvakt i dag), men før den tid må han en tur på kontoret for å hjelpe styreren med et lite dataproblem. Så trasker han inn på avdelinga der det har begynt å komme noen unger.

Aller først står frokost for tur, men da den ene 4-åringen har bestemt seg for at kneipskiva er for grov og nekter å spise vender han istedet oppmerksomheten mot den lille 2-årige gutten. Vikaren er egentlig på storbarnsavdelinga, men den lille gutten har bestemt seg for at han skal følge etter uansett, så da er det bare å løfte han opp på fanget og se på at han spiser matpakka si (i etterkant viser det seg at han har spist matpakka til lillebroren sin, men det er vel ikke så farlig?). Mens han spiser forteller han ivrig om Volvoen som forsvant så fort opp bakken. Det har han fortalt om sikkert 100 ganger de siste dagene (lurer på om faren har Volvo; faren kjører forresten krøkk (antar det er en truck)).

Etter at nesten all maten har forlatt matboksen blir vikaren beordra til å tegne racerbil, brannbil, sjukebil og Volvo. Gutten virker veldig fornøyd. Så skal han tegne en hund. Ikke lenge etter kommer ei lita jente og sier at det er ei rar skillpadde han har tegna. Vikaren mister litt motet, og leiter etter en anna aktivitet han kan drive med. Han flykter derfor fra tegnebordet og finner ei eske med noen slags plater som kan settes sammen (han veit ikke helt hva det heter, men det ser veldig morsomt ut). Det er ingen unger som driver med det, men vikaren har litt lyst å leke med det sjøl, så han tar ned eska, setter seg ikke så langt fra noen som leker med duplo og later som han passer på dem, mens han begynner å lage et lite slott. Snart er han omsverma av små unger som lurer på hva han lager. Etter episoden med hundetegninga skjønner han at det kan være lurt å holde det hemmelig hva han lager, for da kan ingen si at det ikke likner. Og den planen virker strålende. Seinere på dagen lager han også en fotball med platene. Den er han ganske stolt av. Så han setter den høyt oppe på ei hylle sånn at ingen av ungene skal kunne ødelegge den.

Den dagen her er det dobbelbursdag i barnehagen. Egentlig er det ingen som har bursdag, men de siste to ukene før sommerferien feirer man de som har bursdag i ferien. Så da blir det syngi bursdagssang for en gutt og ei jente som begge snart blir 4 år. Det synges også andre sanger og fortelles litt om Jesus (det her er nemlig en kristen barnehage). Så spises det pølsepinnsvin (pølser stikki ned i potetstappe) og fruktspyd. Vikaren er storfornøyd med å slippe og spise den tørre matpakka si. Seinere når han skal ha pause viser det seg at det også står kake og is på pauserommet siden en av de ansatte hadde bursdag i helga. Vikaren skjønner at han har kommet på en god dag.

Siden det er sol og varmt tas barnehagens vannsklie ut litt ut på dagen. Så da er det bare å rulle ut sklia (en lang og glatt plastduk) i en fin bakke, og skru på vannet. Ungene er henrykt og plasker i veg. Vikaren har litt lyst til å prøve han også, men han veit ikke om han tør (det er kanskje litt for barnslig?). Han nøyer seg derfor med å stå å holde slangen, og sprute litt på beina og i håret. Men da de minste ungene kommer ut åpner det seg imidlertid en god mulighet. Den tidligere nevnte gutten kommer fort bort og begynner å snakke om Volvoen som forsvant så fort opp bakken. Han ser forsiktig ned vannsklia og virker litt skeptisk til å prøve. Så sier han "sitte på fanget?" og peker. Vikaren lyser opp i et stort smil og er straks klar. Han har ikke med badeshorts, men shortsen tørker nok fort, så han setter utfor med den lille gutten på fanget. De neste timene blir han bare våtere og våtere, for snart skal alle ungene sitte på fanget, og han kjører mange ganger aleine. På bakken oppstår det også mange fine vannpytter som ungene elsker å hoppe i. Det virker som om det er ekstra artig å hoppe der når vikaren går forbi.

Til slutt er imidlertid klokka blitt 15.30, og arbeidsdagen til vår barnehageassistentvikar er over. Han går sakte mot gjerdet, ikke fordi han er så sliten, men fordi det henger tre unger rundt beina hans, og en på ryggen. Etter mange hadebraklemmer og løfter om at han kommer tilbake en annen dag har han kommet ut porten og opp på sykkelen. Så er det bare å ta fatt på de 2-3 minutta hjem. Den kvelden sovner han glad og lett til sinns. En tanke forstyrrer imidlertid nattesøvnen. Det er en del dager til neste vikardag, så da må han tilbringe litt tid med malekosten. Men med mange gode minner å tenke på bør nok det gå bra det også.

(Fortellinga er henta fra virkeligheten, men forfatteren har tatt seg noen små kunstneriske friheter; blant annet ved kronologien.)

I dag er det forresten ett år siden jeg gikk over fra min egenkoda blogg til blogspot-blogg. Så hipp hipp hurra for ettårsdagen, og for pappa som blei 53 i dag.

Dagens bibelvers:

"Jeg vil gjøre det til et tilholdssted for pinnsvin og fylle det med vannpytter." Jes 14,23a