22. juni 2009

Langt

Lørdag klokka 09.11 starta vi fra Trondheim. Vi var ved godt mot og var "klar" for den lange vegen til Oslo. I gruppa vår var det en del rogalendinger som hadde meldt seg på med lagnavnet "Fina vere & Flade veien". Hadde det bare stemt. Omtrent ved Tiller starta nemlig regnet, og det holdt seg til vi var nesten ved Oppdal. Det var en kald bit. Men før vi var kommet så langt hadde vi litt dramatikk. etter knappe 5 mil knakk Martin ei eike på sykkelen. Hjulet blei skeivt og vingla fram å tilbake. Heldigvis var det ikke altfor mange kilometer til nærmeste matstasjon. Der fikk vi retta hjulet så det holdt seg til Oppdal hvor han fikk kjøpt et nytt et. Men på grunn av det her mista vi gruppa vår og blei syklende aleine.

Heldigvis blei været bedre etter Oppdal. Over Dovre hadde vi sol og 25 grader på det varmeste. Så da tørket klærne og motivasjonen steig. Omtrent på toppen fikk jeg et problem som jeg skulle slite med resten av rittet; krampe øverst i høyre legg. Det var vondt og ikke særlig behagelig å sykle med. Heldigvis tok vi igjen noen som vi kunne ligge bak ned til Dombås sånn at jeg fikk strekt godt ut. Etter Dombås blei vi imidlertid syklende aleine igjen. Men nå var det medvind og det gikk fort unna. Jeg begynte imidlertid å få et annet problem på det tidspunktet her. Det var lite mat med fiber i på matstasjonene så magen blei løs. Så det blei dobesøk på hver eneste matstasjon.

Litt over halvveis blei vi tatt igjen av ei gruppe med noen vi kjente litt til. De sykla vi sammen med til Oslo. Det hjalp godt på farta med flere til å dra, så vi kom til Lillehammer nesten 45 minutt tidligere enn jeg hadde beregna da vi sto på Dombås. Et stykke etter Lillehammer kom turens mest dramatiske hendelse. Det var begynt å bli mørkt, vi var trøtte og slitne og mangla litt konsentrasjon. Hallgrim var uheldig og kjørte inn i bakhjulet mitt. Det resulterte i at han falt over i motsatt kjøreretning. Heldigvis gikk det for det meste bra med både han og sykkelen. Så 5-10 minutt seinere kom vi oss videre.

Og sånn gikk det. Etter hvert kom sola opp igjen, og da speedometeret viste at det var under 10 mil igjen skjønte vi at vi kom til å greie det her. Med litt over tre mil igjen å kjøre skjønte de vi sykla sammen med at de kunne klare å komme under 20 timer (for oss var det umulig på grunn av all tida vi mista på grunn av hjulproblemet til Martin). Vi satte derfor inn et skikkelig hardkjør. Da vi var kommet opp den siste skikkelige bakken var det bare jeg, Martin, Hallgrim og tre andre som var igjen. 

Med ca. 5 km var jeg litt uheldig. Jeg hadde akkurat liggi fremst og hatt ei føring. Så slapp jeg meg ned for å legge meg bakerst. Men rett før jeg hadde kontakt med bakhjulet til siste mann blei farta økt betraktelig i front. Da oppstod det ei luke på 10 meter som jeg lenge prøvde å tette. Men det er nærmest umulig når man ligger aleine, er sliten og har krampe i ene leggen. Jeg måtte derfor slippe helt og kom i mål 2-3 minutt etter de andre. Det var jo litt kjedelig siden jeg fint hadde klart å følge dem inn hvis jeg ikke hadde mista det bakhjulet. Men to minutt på den distansen er jo egentlig ingenting, og jeg er jo mer enn fornøyd med å ha kommet i mål. Sluttida blei på 20 timer og et knapt kvarter (vi var i mål litt før 05.30 på søndagsmorran). Det er riktignok litt ba rekordtida på 12 timer og 51 minutt som blei satt i år, men jeg syns 20 timer er kjempebra. Så jeg er storfornøyd med en fin, lang og veldig utmattende tur. En ting som i alle fall er sikkert er at jeg ikke skal spise banan på lenge. Trur det gikk med 15 bananer i løpet av turen.

Etter å ha kommet i mål dusja vi i iskaldt vann (varmvannet var såklart brukt opp) før vi trilla ned til Fjellhaug der vi lånte noen madrasser og prøvde å sove. Det var imidlertid vanskelig å få skikkelig søvn når kroppen var så sliten. I 12-tida rusla vi ned til Kebab Biten og kjøpte oss pizza, før vi tok T-banen ned til toget. På toget blei det soving og potetgull-spising. Det var utrulig godt med noe salt etter å ha spist bare søt mat og sjokolade i ett døgn. Jeg hoppa av toget på Oppdal der Ingvild venta med bil, og så blei jeg kjørt nesten helt inn på ferga på Molde. Og så var turen over. Alt i alt en god opplevelse, som foreløpig ikke frister til gjentakelse.

Merkelig nok var kroppen ganske opplagt i dag (bortsett fra hodet som sliter med at jeg har fått litt lite søvn i helga). Og det var bra siden jeg skulle i barnehagen i dag, og der blei det mye springing og bæring. Viktig å holde kroppen i gang sånn at man ikke får tid til å bli støl.

Det innlegget her var vel kanskje litt i overkant langt, men så syntes jeg til tider at turen var litt i overkant lang også.

Dagens bibelvers:

"Israels barn ropte til Herren, for Sisera hadde ni hundre jernvogner, og Israels barn var i hård trengsel i tjue år." Dom 4,3

5 kommentarer:

Pocahontas sa...

Respect!! Kjempe moro at dere klarte det!!

Hanne sa...

Utrolig bra jobba, gutter!!!
Dere er sjukt flinke! Glad på deres vegne for at det (stort sett) gikk så bra! :)

Ellen Smenes sa...

Imponert!

Hallgrim sa...

Når du ska fortel om noko som faktisk tok over 20 tima e d lov å bruke litt lengde Kristoffer. Va sjukt heldig som ikkje ha noko problem anna enn vondt i seteregionen, men kæm ha vel ikkje d? Takk for ein flott tur

Ingrid Aukan sa...

Fantastisk. :D