Noen perioder har man det skikkelig elendig. Alt går imot deg. Ingenting fungerer sånn som du vil. Livet er (for å bruke et godt norsk ord) kjipt. Motet forsvinner. Men når det er like før du skal til å gi opp, sette deg ned eller snu å gå tilbake, så ser du noe foran deg som tenner et lite håp. Sakte men sikkert kommer kreftene tilbake. Du setter opp farta og har hele tida blikket festa på det som ligger der framme i horisonten. Litt etter litt nærmer det seg, og med ett er livet så mye lysere.
Trur det her kan beskrive ganske mange perioder i livet. Akkurat i det tilfellet her beskriver det et skirenn (Marka rundt) som jeg gikk i går. Det starta greit, så kom "sprekken" etter 7 km (av 40) og Martin forsvant. Etter 10 km fungerte ingenting. Etter 12 km vurderte jeg å bryte. Ved 13 km var det matstasjon og jeg så tilfeldigvis Martin langt, langt framme. Kreftene kom gradvis tilbake. Plutselig fungerte det meste. Og ved 24 km streken stakk jeg plutselig skia mi opp på sida av en litt overraska storebror. Etter 30 km forsvant han riktignok igjen, men jeg kom i mål kun 2 minutt bak, og var egentlig ganske så fornøyd.
Trur Gud kan bruke sånne små episoder i livet til å forklare litt større ting.
Dagens bibelvers:
"Men jeg vil skue ut etter Herren, vente på min frelses Gud. Min Gud vil høre meg." Mi 7,7
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar